Kom mai du skjønne milde...

Nå er det jammen leeenge siden jeg har skrevet noe i bloggen min fant jeg ut. Forsettet mitt om å skrive hver dag klarte jeg vel ikke helt å overholde... *kremt,kremt* Men jeg prøver igjen.

Jeg synes denne vinteren vi har lagt bak oss har vært forferdelig lang og kald. Det har vel ikke akkurat hjulpet på at jeg for det meste har gått hjemme uten jobb. Da blir dagene lange og til tider både triste og kjedelige. Dette har nok preget meg mer enn jeg har villet innrømme, selv overfor de jeg har rundt meg. Jeg tror liksom sjøl jeg har prøvd å la være å bli påvirket men det har jeg nok ikke klart. Men nå skal det jo liksom være vår, sjøl om det ikke helt virker sånn. OG jeg har så smått begynt å jobbe. JIPPI!!!

Som de som har fulgt bloggen min vet så brukte jeg litt av vinteren på å få tatt lappen på stor-bil, og nå har det endelig begynt å røre seg i byggemarkedet slik at også jeg kan få prøvd meg på veien. På søndag hadde jeg jomfru-turen med lastebil og henger. Har aldri kjørt bil og henger før så jeg må jo innrømme jeg var en smule spent.Veslejinta mi, Sara Elise, skulle være med meg på tur for første gang, så klokken 6 på søndag kveld pakket vi inn i Volvo`n sengetøy og litt småtteri vi damer trenger på tur og la i vei. Målet var Bergquist i Sverige for å hente trelast. Vi var heldigvis ikke helt alene, det var to vogntog som la avgårde denne kvelden. Det var betryggende for meg og ikke minst for vesla mi som nok ikke hadde helt trua på dette her sånn på forhånd. "Klarer du dette her da mamma?" Følselgelig klarte mamma det :) Jeg måtte le da vi hadde første stopp i Hernes for å fylle drivstoff. Da sier min lille håpefulle: "Jaja, vi kom oss i allefall hit." Unger er herlig ærlige du :)

Vi brukte nok litt lenger tid til Insjöen i Sverige denne dagen enn det de drevne sjåførene gjør, men klokka 00:15 natt til mandag parkerte jeg vogntoget i Insjöen og vesla og jeg var klare for vår første natt i en lastebil. Nesten som å være på campingtur sa vesla :) 07:00 neste morgen sto vi klare og ventet på lass. 24 tonn med trelast skulle jeg dra med meg hjem og nok en gang sa min datter det jeg sjøl tenkte inni hodet mitt: "Skal vi ha med oss alt det der mamma?" Jepp, det skulle vi og jeg må innrømme jeg var spent på hjemturen. Men det skal være sagt, vi brukte ikke like lang tid hjem med 24 tonn som vi brukte ned dit med tom bil og henger. Da blir vel konklusjonen at mor har bestått jomfruturen med vogntog med glans vil jeg tro. Iallefall velger jeg å se det på den måten sjøl :)

Det er nesten umulig å beskrive den følelsen en sitter igjen med etter en slik "prestasjon." Det føltes helt herlig. Følelsen av å mestre og klare å gjennomføre uten store feil er fantastisk. Jeg føler jeg har vist alle skeptiske mannfolk at jeg, på tross av at jeg snart er 40 år, faktisk kan klare å utføre de oppdrag jeg blir satt til i et fortsatt ganske mannsdominert yrke. Jeg har flere ganger fått høre at dette kunne jeg latt være å begi meg ut på. Senest her om dagen var det en av mine "nærmeste" som sa at: "Nei detta har je itte trua på Marianne." Så til dere mannfolk der ute som føler dere truet av oss damene som tørr bevege oss inn på deres enemerker: Æda bæda, je klare det je :)