Nå er det jammen leeenge siden jeg har skrevet noe i bloggen min fant jeg ut. Forsettet mitt om å skrive hver dag klarte jeg vel ikke helt å overholde... *kremt,kremt* Men jeg prøver igjen.
Jeg synes denne vinteren vi har lagt bak oss har vært forferdelig lang og kald. Det har vel ikke akkurat hjulpet på at jeg for det meste har gått hjemme uten jobb. Da blir dagene lange og til tider både triste og kjedelige. Dette har nok preget meg mer enn jeg har villet innrømme, selv overfor de jeg har rundt meg. Jeg tror liksom sjøl jeg har prøvd å la være å bli påvirket men det har jeg nok ikke klart. Men nå skal det jo liksom være vår, sjøl om det ikke helt virker sånn. OG jeg har så smått begynt å jobbe. JIPPI!!!
Som de som har fulgt bloggen min vet så brukte jeg litt av vinteren på å få tatt lappen på stor-bil, og nå har det endelig begynt å røre seg i byggemarkedet slik at også jeg kan få prøvd meg på veien. På søndag hadde jeg jomfru-turen med lastebil og henger. Har aldri kjørt bil og henger før så jeg må jo innrømme jeg var en smule spent.Veslejinta mi, Sara Elise, skulle være med meg på tur for første gang, så klokken 6 på søndag kveld pakket vi inn i Volvo`n sengetøy og litt småtteri vi damer trenger på tur og la i vei. Målet var Bergquist i Sverige for å hente trelast. Vi var heldigvis ikke helt alene, det var to vogntog som la avgårde denne kvelden. Det var betryggende for meg og ikke minst for vesla mi som nok ikke hadde helt trua på dette her sånn på forhånd. "Klarer du dette her da mamma?" Følselgelig klarte mamma det :) Jeg måtte le da vi hadde første stopp i Hernes for å fylle drivstoff. Da sier min lille håpefulle: "Jaja, vi kom oss i allefall hit." Unger er herlig ærlige du :)
Vi brukte nok litt lenger tid til Insjöen i Sverige denne dagen enn det de drevne sjåførene gjør, men klokka 00:15 natt til mandag parkerte jeg vogntoget i Insjöen og vesla og jeg var klare for vår første natt i en lastebil. Nesten som å være på campingtur sa vesla :) 07:00 neste morgen sto vi klare og ventet på lass. 24 tonn med trelast skulle jeg dra med meg hjem og nok en gang sa min datter det jeg sjøl tenkte inni hodet mitt: "Skal vi ha med oss alt det der mamma?" Jepp, det skulle vi og jeg må innrømme jeg var spent på hjemturen. Men det skal være sagt, vi brukte ikke like lang tid hjem med 24 tonn som vi brukte ned dit med tom bil og henger. Da blir vel konklusjonen at mor har bestått jomfruturen med vogntog med glans vil jeg tro. Iallefall velger jeg å se det på den måten sjøl :)
Det er nesten umulig å beskrive den følelsen en sitter igjen med etter en slik "prestasjon." Det føltes helt herlig. Følelsen av å mestre og klare å gjennomføre uten store feil er fantastisk. Jeg føler jeg har vist alle skeptiske mannfolk at jeg, på tross av at jeg snart er 40 år, faktisk kan klare å utføre de oppdrag jeg blir satt til i et fortsatt ganske mannsdominert yrke. Jeg har flere ganger fått høre at dette kunne jeg latt være å begi meg ut på. Senest her om dagen var det en av mine "nærmeste" som sa at: "Nei detta har je itte trua på Marianne." Så til dere mannfolk der ute som føler dere truet av oss damene som tørr bevege oss inn på deres enemerker: Æda bæda, je klare det je :)
torsdag 13. mai 2010
mandag 26. oktober 2009
Ingenting er umulig, det umulige tar bare lengre tid
Det er mandag og starten på ei ny uke fylt med nye muligheter. Etter helgas dype mørke har jeg tatt meg sjøl ordentlig i nakken og kommet meg opp fra gjørma. Nå er det bare det ene beinet som henger igjen ;)
Har vel egentlig ikke så mye å knotre ned her idag men fant ut at noen ord før sengetid var på sin plass allikevel. Jeg har brukt dagen til å være ute. Tatt noen bilder med mitt splitter nye kamera, som jeg dessverre ikke har fått brukt nok. Og i det hele tatt bare tatt livet helt med ro. Har selvfølgelig også lest en del, for det venter nok en teoriprøve denne uka. På fredag skal jeg i ilden for å prøve meg på henger-delen av teorien. Er nok å lese på og pugge der og, sjøl om prøva i seg sjøl ikke har like mange spørsmål som den forrige. Her blir det enda mer å passe på. Og spørsmålene er jo laget slik at man skal bli totalt forvirret i mange tilfeller. Jeg har også fått unna en hel del telefoner som måtte tas og er alt i alt ganske ajour tross alt.
"Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid." Det har bestandig vært mitt motto. Jeg har bare ikke klart å fokusere på det de siste ukene. Men nå føler jeg at jeg er på rett spor igjen heldigvis. Det er vel feil å si at ingenting er umulig. Jeg kan foreksempel aldri bli verdensmester i slalom for menn. Men så er det vel heller ikke sånn ordtaket er ment. Hvis man klarer å tenke på dette ordtaket når ting butter imot, og sette seg små mål, strebe etter å nå små topper, så tror jeg faktisk på det at ingenting er umulig. Og før eller senere så ordner det seg, for snille jinter iallefall. Og med disse ordene i tankene skal jeg høre på Jon Blund som roper også skal jeg få meg en god natts søvn. I morgen er det pugging fra morgen til kveld.
Har vel egentlig ikke så mye å knotre ned her idag men fant ut at noen ord før sengetid var på sin plass allikevel. Jeg har brukt dagen til å være ute. Tatt noen bilder med mitt splitter nye kamera, som jeg dessverre ikke har fått brukt nok. Og i det hele tatt bare tatt livet helt med ro. Har selvfølgelig også lest en del, for det venter nok en teoriprøve denne uka. På fredag skal jeg i ilden for å prøve meg på henger-delen av teorien. Er nok å lese på og pugge der og, sjøl om prøva i seg sjøl ikke har like mange spørsmål som den forrige. Her blir det enda mer å passe på. Og spørsmålene er jo laget slik at man skal bli totalt forvirret i mange tilfeller. Jeg har også fått unna en hel del telefoner som måtte tas og er alt i alt ganske ajour tross alt.
"Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid." Det har bestandig vært mitt motto. Jeg har bare ikke klart å fokusere på det de siste ukene. Men nå føler jeg at jeg er på rett spor igjen heldigvis. Det er vel feil å si at ingenting er umulig. Jeg kan foreksempel aldri bli verdensmester i slalom for menn. Men så er det vel heller ikke sånn ordtaket er ment. Hvis man klarer å tenke på dette ordtaket når ting butter imot, og sette seg små mål, strebe etter å nå små topper, så tror jeg faktisk på det at ingenting er umulig. Og før eller senere så ordner det seg, for snille jinter iallefall. Og med disse ordene i tankene skal jeg høre på Jon Blund som roper også skal jeg få meg en god natts søvn. I morgen er det pugging fra morgen til kveld.
søndag 25. oktober 2009
Når alt raser sammen og blir mørkt...
Jeg må innrømme at det er ikke hver dag jeg klarer å være like positiv som jeg egentlig burde. Denne helga har jeg virkelig måttet jobbe hardt med meg sjøl, og har vel helt ærlig ikke lykkes i det hele tatt. Og det skremmer meg egentlig. For jeg har aldri før latt meg knekke. De siste dagene har jeg vært veldig, veldig nære.
Det er ikke lett å sette fingeren på hva som gjør at jeg føler jeg svømmer i gjørme om dagen men sånn er det. Jeg har aldri i mitt liv følt meg mer ubrukelig og mislykket enn jeg har gjort de siste dagene. All selvfølelse, selvrespekt og verdighet føler jeg har blitt tatt fra meg, og alt bare på grunn av at jeg ikke har jobb akkurat nå og føler jeg ikke klarer ta meg av mine barn på en skikkelig måte. Jeg har pr nå ikke mulighet til å gi dem det jeg mener de trenger, og føler derfor at jeg svikter dem. I en alder av 36 år er jeg avhengig av andre for å få endene til å møtes, og det er for meg en forferdelig nedtur. Jeg er altfor selvstendig til at jeg klarer å takle dette på en god måte. Og den følelsen av at man er mislykket er neimen ikke enkel å jobbe mot.
Det som antagelig skremmer meg mest er at jeg ikke har ledd ordentlig på flere uker. JEG, som egentlig smiler og ler hele tida, har blitt ei sur, inneslutta kjerring som det er håpløst å gjøre til lags. Og jeg er livredd for at jeg ikke skal finne igjen den sprudlende, humørfylte dama jeg innerst inne er. Det slo meg idag, etter "sammenbrudd" nr 1000 denne helga at nå må jeg skjerpe meg. Det blir ikke noe bedre av at jeg lar dette gå utover alle rundt meg heller. Da svikter jeg i allefall englene mine, som tross alt er helt uskyldige oppi dette her. Og at jeg ikke klarer å ta imot en utstrakt hånd er forferdelig egoistisk. Før eller senere må de aller fleste ta imot den hjelp som blir tilbudt. Jeg er egentlig utrolig bortskjemt og har vel sammenlignet med mange, ikke hatt mange nesestyvere når jeg tenker på min egen oppførsel siste tiden. De rundt meg vil jo tross alt bare hjelpe meg.
Hva er det som gjør at jeg reagerer sånn? Antagelig fordi jeg skal klare alt sjøl. JEG skal ikke være avhengig av andre enn meg sjøl jeg. JEG skal ikke måtte behøve å la andre forsørge barna mine. JEG skal ikke være den som svikter. Spørsmålet jeg vel heller burde stille meg er, svikter jeg egentlig? Ungene mine har mat på bordet hver dag, de kommer seg dit de skal og lider egentlig ingen nød, det er bare jeg som tror det fordi det ikke er meg som har skaffet maten på bordet og det andre de trenger. Men de siste dagene har jeg sviktet nettopp fordi jeg ikke har klart å se utafor den boblen jeg har rotet meg inni og ikke kommer utav, nemlig følelsen av utilstrekkelighet. Noen ganger MÅ man bare ta imot den utstrakte hånda og gjøre det beste ut av det. Jeg vet at jeg ville gjort det samme om noen trengte meg og jeg kunne hjelpe. Så hvorfor skal ikke jeg? Jeg har virkelig en jobb å gjøre med meg sjøl på dette punktet her. For det er jo ikke verdens undergang. Når jeg tenker meg om så blir jeg utrolig flau og skamfull på egne vegne. Jeg er så utrolig heldig sammenlignet med mange andre. Jeg har to friske fantastiske unger som jeg elsker over alt på jord, og en samboer som gjør alt han kan for å hjelpe. Jeg er frisk og rask og kan i løpet av noen måneder se fram til ny jobb og nye muligheter bare jeg klarer å se over denne toppen her. Men, det er ikke bare bare...
Det er ikke lett å sette fingeren på hva som gjør at jeg føler jeg svømmer i gjørme om dagen men sånn er det. Jeg har aldri i mitt liv følt meg mer ubrukelig og mislykket enn jeg har gjort de siste dagene. All selvfølelse, selvrespekt og verdighet føler jeg har blitt tatt fra meg, og alt bare på grunn av at jeg ikke har jobb akkurat nå og føler jeg ikke klarer ta meg av mine barn på en skikkelig måte. Jeg har pr nå ikke mulighet til å gi dem det jeg mener de trenger, og føler derfor at jeg svikter dem. I en alder av 36 år er jeg avhengig av andre for å få endene til å møtes, og det er for meg en forferdelig nedtur. Jeg er altfor selvstendig til at jeg klarer å takle dette på en god måte. Og den følelsen av at man er mislykket er neimen ikke enkel å jobbe mot.
Det som antagelig skremmer meg mest er at jeg ikke har ledd ordentlig på flere uker. JEG, som egentlig smiler og ler hele tida, har blitt ei sur, inneslutta kjerring som det er håpløst å gjøre til lags. Og jeg er livredd for at jeg ikke skal finne igjen den sprudlende, humørfylte dama jeg innerst inne er. Det slo meg idag, etter "sammenbrudd" nr 1000 denne helga at nå må jeg skjerpe meg. Det blir ikke noe bedre av at jeg lar dette gå utover alle rundt meg heller. Da svikter jeg i allefall englene mine, som tross alt er helt uskyldige oppi dette her. Og at jeg ikke klarer å ta imot en utstrakt hånd er forferdelig egoistisk. Før eller senere må de aller fleste ta imot den hjelp som blir tilbudt. Jeg er egentlig utrolig bortskjemt og har vel sammenlignet med mange, ikke hatt mange nesestyvere når jeg tenker på min egen oppførsel siste tiden. De rundt meg vil jo tross alt bare hjelpe meg.
Hva er det som gjør at jeg reagerer sånn? Antagelig fordi jeg skal klare alt sjøl. JEG skal ikke være avhengig av andre enn meg sjøl jeg. JEG skal ikke måtte behøve å la andre forsørge barna mine. JEG skal ikke være den som svikter. Spørsmålet jeg vel heller burde stille meg er, svikter jeg egentlig? Ungene mine har mat på bordet hver dag, de kommer seg dit de skal og lider egentlig ingen nød, det er bare jeg som tror det fordi det ikke er meg som har skaffet maten på bordet og det andre de trenger. Men de siste dagene har jeg sviktet nettopp fordi jeg ikke har klart å se utafor den boblen jeg har rotet meg inni og ikke kommer utav, nemlig følelsen av utilstrekkelighet. Noen ganger MÅ man bare ta imot den utstrakte hånda og gjøre det beste ut av det. Jeg vet at jeg ville gjort det samme om noen trengte meg og jeg kunne hjelpe. Så hvorfor skal ikke jeg? Jeg har virkelig en jobb å gjøre med meg sjøl på dette punktet her. For det er jo ikke verdens undergang. Når jeg tenker meg om så blir jeg utrolig flau og skamfull på egne vegne. Jeg er så utrolig heldig sammenlignet med mange andre. Jeg har to friske fantastiske unger som jeg elsker over alt på jord, og en samboer som gjør alt han kan for å hjelpe. Jeg er frisk og rask og kan i løpet av noen måneder se fram til ny jobb og nye muligheter bare jeg klarer å se over denne toppen her. Men, det er ikke bare bare...
torsdag 22. oktober 2009
Skal, skal ikke.
Jeg vil komme med et hjertesukk jeg idag. For jeg syns dette "hysteriet" rundt denne evinnelige svineinfluensaen er litt slitsomt. Skal man vaksinere seg eller skal man ikke? Det har jo vært så mye hit og dit med denne influensaen at jeg rett og slett blir veldig usikker.
I starten var det snakk om at det var kun visse grupper mennesker som behøvde å være redde og passe seg. Dette var den gangen rettet mot lungesyke, gravide og ellers mennesker med nedsatt immunforsvar. Men nå viser det seg jo at helt friske, raske mennesker også dør av denne influensaen. Hva skal man da tro? Er dette verre enn de tror, er det bare media som "hauser" det opp også blir vi skremte og redde uten grunn? Helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal tro. Jeg er i utgangspunktet totalt imot å proppe kroppen sin full av sånt som man skal bli immun mot alt som er. Det er jo tilfeller hvor man blir sjuk av selve vaksinen også, og det er jo ikke noe særlig. Men når folk dør av dette, helt friske, raske og oppegående mennesker ikke overlever en influensa så blir man jo skremt. Og nå anbefales det at ALLE skal vaksineres, men er det nødvendig? Det har jo også vært historier hvor folk har hatt svineinfluensa og som overhodet ikke har vært syke omtrent. De sier som så at det er ikke verre enn en vanlig influensa. Hvorfor er det noen som dør og andre igjen ikke har hatt plager av det i det hele tatt?
Nei, jeg syns dette er både skremmende og vanskelig. Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre, for i denne saken vet jeg ikke...
I starten var det snakk om at det var kun visse grupper mennesker som behøvde å være redde og passe seg. Dette var den gangen rettet mot lungesyke, gravide og ellers mennesker med nedsatt immunforsvar. Men nå viser det seg jo at helt friske, raske mennesker også dør av denne influensaen. Hva skal man da tro? Er dette verre enn de tror, er det bare media som "hauser" det opp også blir vi skremte og redde uten grunn? Helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal tro. Jeg er i utgangspunktet totalt imot å proppe kroppen sin full av sånt som man skal bli immun mot alt som er. Det er jo tilfeller hvor man blir sjuk av selve vaksinen også, og det er jo ikke noe særlig. Men når folk dør av dette, helt friske, raske og oppegående mennesker ikke overlever en influensa så blir man jo skremt. Og nå anbefales det at ALLE skal vaksineres, men er det nødvendig? Det har jo også vært historier hvor folk har hatt svineinfluensa og som overhodet ikke har vært syke omtrent. De sier som så at det er ikke verre enn en vanlig influensa. Hvorfor er det noen som dør og andre igjen ikke har hatt plager av det i det hele tatt?
Nei, jeg syns dette er både skremmende og vanskelig. Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre, for i denne saken vet jeg ikke...
onsdag 21. oktober 2009
Kinderegget er så hoppende glad idag.
Det er vel ingen som helst tvil om hva bloggen min kommer til å handle om idag. For idag har jeg klart å overstige første hinder på min vei til førerkort på vogntog.
Jeg må innrømme at jeg av og til lurer på hva i huleste jeg har begitt meg ut på. Når vi sitter på teoorikurs og hører om luftmekaniske bremser og topp-pakninger, slaglengder, bremselengder og stopplengder, så er det ingen tvil om at jeg lurer litt, eller ganske mye faktisk. Men så kommer dager som idag og jeg lurer ikke et sekund på hvorfor. For den følelsen av å mestre noe som strengt tatt fortsatt er en manns domene er for meg helt fantastisk. Det kan rett og slett ikke beskrives, men jammen skal jeg prøve.
Som jeg har nevnt før i bloggen min så er det ikke så rent mange mannfolka som har lurt hva slags for tidlig 40-årskrise jeg har kommet i som har satt igang med noe slikt som dette. Men de som kjenner meg vet jo at jeg overhodet ikke bryr meg lenge om sånne flåsete kommentarer, biter heller tenna sammen og går på med dødsforakt. Så også med dette. Jeg har lest og pugget og terpet og truet sidekameraten min på kurset til å sitte dag etter dag med meg for å få meg til å skjønne dette her og få det inn i hodet mitt. Det verste er at han stakkars mannen har gjennomført og stått på denne prøva og trengte overhodet ikke være med i det hele tatt. Men møtt opp har han gjort og noe av æren skal han få.
Jeg troppet opp på Biltilsynet i Hunndalen på Gjøvik idag kl 12:30 og dermed var det igang. 45 spørsmål om alt fra skilt-betydning til utregning av last på for og bak-aksel samt og gud vet ikke hva. Vi hadde 2 timer til disposisjon, fikk utlevert kart, veiliste, kladd-ark og kalkulator. Jeg gikk gjennom alle spørsmålene først og svarte på det jeg var sikker på. Etter det gjensto 30 spørsmål. Så fikk jeg unna 10 til og sånn jobbet jeg meg nedover til det gjensto 10 som jeg var så usikker på. Og jeg visste at jeg kunne ikke ha mer enn 7 feil før det ville stå "ikke bestått" til slutt.
Etter å ha sett gjennom alle spørsmålene tre ganger fant jeg ut at det var overhodet ingen vits å se mer på det. Enten ville jeg bestå, eller så ville jeg stryke. Så enkelt var det. Jeg klikket på avslutt knappen 1 gang, så måtte jeg trykke på enda en gang. Deretter kom det opp en boks til hvor det sto "Vil du VIRKELIG avslutte nå?" eller noe sånt, og jammen måtte jeg trykke enda en gang. På siste advarsel sto det noe sånn som at hvis jeg trykket OK nå så var det ingen mulighet til å gå tilbake å endre. Herregud tenkte jeg, bli nå ferdig med det, trykket OK og vips: TOMMELEN PEKTE OPPOVER OG DET STO, GRATULERER DU HAR BESTÅTT! Jeg kan ikke beskrive den følelsen. Også så svett som jeg var i handa da jeg trykket på OK siste gangen. Det var utrolig deilig å vite at YES, KINDEREGGET klarte det!!!
Da er det bare 3 hinder igjen. Som dom sie gutta på A-laget på Stange: "Det er bære å gnu på videre."
Jeg må innrømme at jeg av og til lurer på hva i huleste jeg har begitt meg ut på. Når vi sitter på teoorikurs og hører om luftmekaniske bremser og topp-pakninger, slaglengder, bremselengder og stopplengder, så er det ingen tvil om at jeg lurer litt, eller ganske mye faktisk. Men så kommer dager som idag og jeg lurer ikke et sekund på hvorfor. For den følelsen av å mestre noe som strengt tatt fortsatt er en manns domene er for meg helt fantastisk. Det kan rett og slett ikke beskrives, men jammen skal jeg prøve.
Som jeg har nevnt før i bloggen min så er det ikke så rent mange mannfolka som har lurt hva slags for tidlig 40-årskrise jeg har kommet i som har satt igang med noe slikt som dette. Men de som kjenner meg vet jo at jeg overhodet ikke bryr meg lenge om sånne flåsete kommentarer, biter heller tenna sammen og går på med dødsforakt. Så også med dette. Jeg har lest og pugget og terpet og truet sidekameraten min på kurset til å sitte dag etter dag med meg for å få meg til å skjønne dette her og få det inn i hodet mitt. Det verste er at han stakkars mannen har gjennomført og stått på denne prøva og trengte overhodet ikke være med i det hele tatt. Men møtt opp har han gjort og noe av æren skal han få.
Jeg troppet opp på Biltilsynet i Hunndalen på Gjøvik idag kl 12:30 og dermed var det igang. 45 spørsmål om alt fra skilt-betydning til utregning av last på for og bak-aksel samt og gud vet ikke hva. Vi hadde 2 timer til disposisjon, fikk utlevert kart, veiliste, kladd-ark og kalkulator. Jeg gikk gjennom alle spørsmålene først og svarte på det jeg var sikker på. Etter det gjensto 30 spørsmål. Så fikk jeg unna 10 til og sånn jobbet jeg meg nedover til det gjensto 10 som jeg var så usikker på. Og jeg visste at jeg kunne ikke ha mer enn 7 feil før det ville stå "ikke bestått" til slutt.
Etter å ha sett gjennom alle spørsmålene tre ganger fant jeg ut at det var overhodet ingen vits å se mer på det. Enten ville jeg bestå, eller så ville jeg stryke. Så enkelt var det. Jeg klikket på avslutt knappen 1 gang, så måtte jeg trykke på enda en gang. Deretter kom det opp en boks til hvor det sto "Vil du VIRKELIG avslutte nå?" eller noe sånt, og jammen måtte jeg trykke enda en gang. På siste advarsel sto det noe sånn som at hvis jeg trykket OK nå så var det ingen mulighet til å gå tilbake å endre. Herregud tenkte jeg, bli nå ferdig med det, trykket OK og vips: TOMMELEN PEKTE OPPOVER OG DET STO, GRATULERER DU HAR BESTÅTT! Jeg kan ikke beskrive den følelsen. Også så svett som jeg var i handa da jeg trykket på OK siste gangen. Det var utrolig deilig å vite at YES, KINDEREGGET klarte det!!!
Da er det bare 3 hinder igjen. Som dom sie gutta på A-laget på Stange: "Det er bære å gnu på videre."
mandag 19. oktober 2009
Jeg blir så forbanna!
Idag har jeg hatt litt problemer med å finne så mye som et fnugg av noe positivt. Jeg har tullet bort dagen på bare egentlig unødvendige telefoner og slikt jeg strengt tatt ikke skulle behøve å gjøre, men sånn er det når man roter seg borti vikarbyråer.
Jeg har siden april i fjor vært utleid konsulent via et vikarbyrå på Hamar. Sånn i utgangspunktet så har det egentlig gått helt fint det, helt til nå for et par måneder siden. Plassen jeg har vært utleid til har vært en alle tiders arbeidsplass og jeg er litt lei meg for at jeg ikke skal dit mer, men sånn er det å være "prostituert" som jeg kaller det. Når du først har rotet deg inn i denne bransjen. Så tilbake til problemet. Helt siden første dag i mitt engasjement så har jeg ringt min overordnet i bedriften hvor jeg fysisk har jobbet, de gangene jeg har vært syk eller har måttet være hjemme med syke barn. Dette har aldri vært noe problem, jeg har fått betalt for disse dagene uten protester. Så i sommer hadde jeg en måned 2 dager jeg måtte være hjemme med min lille prinsesse som var syk pluss at jeg sjøl ble sjuk og måtte være hjemme 3 dager til. Da fikk jeg plutselig ikke betalt for disse dagene. Reglene var sånn fikk jeg beskjed om, at jeg måtte gi beskjed til han som driver vikarbyrået når jeg eller barna var syke for å få betalt for disse dagene. Altså, når det gjensto 1 måned av mitt engasjement fikk jeg denne beskjeden. Da begynte jeg å ane ugler i mosen. Dette syns jeg var merkelig skulle komme da, etter så lang tid. Og hvordan skulle jeg vite uten noen beskjed at det var sånn det skulle være? Vel, jeg tapte 5 dagers lønn på disse dagene.
Så var mitt engasjement altså over den 30.09. Den siste dagen sendte jeg mail til vikarbyrået hvor jeg ba om å få utbetalt feriepengene jeg har tilgode samt en attest med sluttårsak for å få søkt dagpenger på NAV. Etter 1 uke hadde jeg ikke fått svar, jeg purret og sa at nå måtte jeg få den attesten for ingen kan leve på knapper og glansbilder over lang tid. Da fikk jeg til svar at daglig leder er 100% sykmeldt og har ikke lov til å utføre arbeid. Derfor kunne han ikke hjelpe meg med den attesten. Neivel tenkte jeg, da legger jeg inn en søknad med henvisning til daglig leder og ba NAV om å kontakte han. OG jeg sendte enda en mail med beskjed om at mine feriepenger skulle inn på min konto pronto. Magefølelsen min sa meg at dette er ikke et firma jeg bør ta altfor seriøst. Den mailen fikk jeg aldri svar på, så på fredag begynte jeg å søke i Brønnøysundregisteret for å sjekke om dette firmaet fortsatt eksisterer. DET GJØR DET IKKE! 14.oktober ble det endret navn på selskapet. Slik at det selskapet jeg var utleid via heter idag noe helt annet. Og dette skjedde samme dag som jeg sendte mitt krav om feriepenger. Å JEG BLIR SÅ FORBANNA!!! Det er ikke snakk om masse penger men for meg er det penger allikevel. Dessuten er de MINE!! Her står da altså saken idag. Jeg har sendt kjeltringen enda en mail idag om at hvis ikke dette blir ordnet i løpet av denne uka så går jeg videre med saken. Og da kan jeg faktisk etterhvert begjære selskapet konkurs hvis han ikke gjør opp for seg. Og gjett om Kinderegget kommer til å kjøre den saken helt til topps sjøl om det er småpenger! Ingen peller meg på nesa.
Men så til da dagens positive fnugg. For trass i at alt egentlig er litt svart så kom jeg til å tenke på at ikke alle hadde orket ta opp denne kampen. Mange hadde kanskje tenkt som så at dette er vel ikke noe å bråke om, ikke sikkert de har hverken selvtillit, tro eller ressurser til å sette igang en slik prosess tenker jeg. Så tross alt er jeg ganske fornøyd med meg sjøl allikevel nettopp fordi jeg har vært ute en vinterdag før og fordi jeg ikke lar meg tråkke på av kjeltringer gjemt bak et fint AS-navn.
Dagens motto blir vel: Ikke gi opp sjøl om bakken er aldri så bratt. En dag runder du toppen og da går det framover :)
Jeg har siden april i fjor vært utleid konsulent via et vikarbyrå på Hamar. Sånn i utgangspunktet så har det egentlig gått helt fint det, helt til nå for et par måneder siden. Plassen jeg har vært utleid til har vært en alle tiders arbeidsplass og jeg er litt lei meg for at jeg ikke skal dit mer, men sånn er det å være "prostituert" som jeg kaller det. Når du først har rotet deg inn i denne bransjen. Så tilbake til problemet. Helt siden første dag i mitt engasjement så har jeg ringt min overordnet i bedriften hvor jeg fysisk har jobbet, de gangene jeg har vært syk eller har måttet være hjemme med syke barn. Dette har aldri vært noe problem, jeg har fått betalt for disse dagene uten protester. Så i sommer hadde jeg en måned 2 dager jeg måtte være hjemme med min lille prinsesse som var syk pluss at jeg sjøl ble sjuk og måtte være hjemme 3 dager til. Da fikk jeg plutselig ikke betalt for disse dagene. Reglene var sånn fikk jeg beskjed om, at jeg måtte gi beskjed til han som driver vikarbyrået når jeg eller barna var syke for å få betalt for disse dagene. Altså, når det gjensto 1 måned av mitt engasjement fikk jeg denne beskjeden. Da begynte jeg å ane ugler i mosen. Dette syns jeg var merkelig skulle komme da, etter så lang tid. Og hvordan skulle jeg vite uten noen beskjed at det var sånn det skulle være? Vel, jeg tapte 5 dagers lønn på disse dagene.
Så var mitt engasjement altså over den 30.09. Den siste dagen sendte jeg mail til vikarbyrået hvor jeg ba om å få utbetalt feriepengene jeg har tilgode samt en attest med sluttårsak for å få søkt dagpenger på NAV. Etter 1 uke hadde jeg ikke fått svar, jeg purret og sa at nå måtte jeg få den attesten for ingen kan leve på knapper og glansbilder over lang tid. Da fikk jeg til svar at daglig leder er 100% sykmeldt og har ikke lov til å utføre arbeid. Derfor kunne han ikke hjelpe meg med den attesten. Neivel tenkte jeg, da legger jeg inn en søknad med henvisning til daglig leder og ba NAV om å kontakte han. OG jeg sendte enda en mail med beskjed om at mine feriepenger skulle inn på min konto pronto. Magefølelsen min sa meg at dette er ikke et firma jeg bør ta altfor seriøst. Den mailen fikk jeg aldri svar på, så på fredag begynte jeg å søke i Brønnøysundregisteret for å sjekke om dette firmaet fortsatt eksisterer. DET GJØR DET IKKE! 14.oktober ble det endret navn på selskapet. Slik at det selskapet jeg var utleid via heter idag noe helt annet. Og dette skjedde samme dag som jeg sendte mitt krav om feriepenger. Å JEG BLIR SÅ FORBANNA!!! Det er ikke snakk om masse penger men for meg er det penger allikevel. Dessuten er de MINE!! Her står da altså saken idag. Jeg har sendt kjeltringen enda en mail idag om at hvis ikke dette blir ordnet i løpet av denne uka så går jeg videre med saken. Og da kan jeg faktisk etterhvert begjære selskapet konkurs hvis han ikke gjør opp for seg. Og gjett om Kinderegget kommer til å kjøre den saken helt til topps sjøl om det er småpenger! Ingen peller meg på nesa.
Men så til da dagens positive fnugg. For trass i at alt egentlig er litt svart så kom jeg til å tenke på at ikke alle hadde orket ta opp denne kampen. Mange hadde kanskje tenkt som så at dette er vel ikke noe å bråke om, ikke sikkert de har hverken selvtillit, tro eller ressurser til å sette igang en slik prosess tenker jeg. Så tross alt er jeg ganske fornøyd med meg sjøl allikevel nettopp fordi jeg har vært ute en vinterdag før og fordi jeg ikke lar meg tråkke på av kjeltringer gjemt bak et fint AS-navn.
Dagens motto blir vel: Ikke gi opp sjøl om bakken er aldri så bratt. En dag runder du toppen og da går det framover :)
søndag 18. oktober 2009
Sprøstekt honningbiff.
Idag har jeg hatt en veldig sånn sløv søndag. Eneste fornuftige jeg har gjort er egentlig å vasket 1 maskin med klær samt lest og pugget og lest og pugget, og tatt et ukjent antall teoriprøver på nett. Utenom det har jeg ikke gjort noen verdens fornuftig ting. Ikke en gang laget middag.
MEN, mat ble det allikevel. For jammen tok gubben på seg spanderbuksene og spanderte middag på oss ute idag. Jeg er veldig glad i kina-mat jeg. Og selvsagt har jeg en favoritt-rett jeg spiser hver gang jeg er der. Nemlig sprøstekt honningbiff. Det er såååå godt. Det var et par år jeg jobbet på Lillehammer og de to årene var jeg og min kollega på denne restauranten og spiste sprøstekt honningbiff hver 3.helg når vi hadde jobbehelg. Vi ble til slutt så kjent der at vi trengte ikke bestille engang, kelneren visste hva vi skulle ha. Sprøstekt honningbiff uten paprika og selleri. Men de siste gangene vi har vært der har liksom ikke forventningene stått helt til virkeligheten. Den utrolig gode smaken har liksom ikke vært der, og jeg har forsåvidt reist skuffet hjem. Jeg vet at det er forskjell på de som kokker på denne restauranten men det har liksom aldri vært så stor forskjell på smaken som de siste gangene. Så jeg hadde egentlig bestemt meg sist vi var der at jeg ikke skulle bestille min yndlingsrett mer. Jeg har tenkt som så at det går jo an å prøve noe annet og.
Tanker og handlig går ikke bestandig hånd i hånd så jeg gikk på samme smellen idag igjen og bestilte sprøstekt honningbiff uten paprika og selleri. Og idag ble jeg absolutt ikke skuffet! Det smakte helt himmelsk. Den gode, søte smaken og det sprøstekte deilige kjøttet var akkurat helt perfekt sånn det skulle være. Mmmmmmm. Problemet når man får så god mat er at man spiser altfor fort også er nytelsen over på et blunk. Nå spiser jeg med pinner jeg da når jeg er på kina-restaurant så det er begrenset hvor fort jeg får spist, men idag syns jeg det gikk altfor fort allikevel. Så da vi kom til desserten var det nesten slik at jeg hadde lyst til å spørre om det gikk an å få sprøstekt honningbiff også til dessert. Men da trodde min sønn at hans mor var blitt sprø. Derfor ble det frityrstekt banan og is. Også det er helt utrolig godt. Mmmmmm, denne lever jeg på i mange dager.
Neste gang dere er på kina-restaurant, sjekk menyen om de har sprøstekt honningbiff.
MEN, mat ble det allikevel. For jammen tok gubben på seg spanderbuksene og spanderte middag på oss ute idag. Jeg er veldig glad i kina-mat jeg. Og selvsagt har jeg en favoritt-rett jeg spiser hver gang jeg er der. Nemlig sprøstekt honningbiff. Det er såååå godt. Det var et par år jeg jobbet på Lillehammer og de to årene var jeg og min kollega på denne restauranten og spiste sprøstekt honningbiff hver 3.helg når vi hadde jobbehelg. Vi ble til slutt så kjent der at vi trengte ikke bestille engang, kelneren visste hva vi skulle ha. Sprøstekt honningbiff uten paprika og selleri. Men de siste gangene vi har vært der har liksom ikke forventningene stått helt til virkeligheten. Den utrolig gode smaken har liksom ikke vært der, og jeg har forsåvidt reist skuffet hjem. Jeg vet at det er forskjell på de som kokker på denne restauranten men det har liksom aldri vært så stor forskjell på smaken som de siste gangene. Så jeg hadde egentlig bestemt meg sist vi var der at jeg ikke skulle bestille min yndlingsrett mer. Jeg har tenkt som så at det går jo an å prøve noe annet og.
Tanker og handlig går ikke bestandig hånd i hånd så jeg gikk på samme smellen idag igjen og bestilte sprøstekt honningbiff uten paprika og selleri. Og idag ble jeg absolutt ikke skuffet! Det smakte helt himmelsk. Den gode, søte smaken og det sprøstekte deilige kjøttet var akkurat helt perfekt sånn det skulle være. Mmmmmmm. Problemet når man får så god mat er at man spiser altfor fort også er nytelsen over på et blunk. Nå spiser jeg med pinner jeg da når jeg er på kina-restaurant så det er begrenset hvor fort jeg får spist, men idag syns jeg det gikk altfor fort allikevel. Så da vi kom til desserten var det nesten slik at jeg hadde lyst til å spørre om det gikk an å få sprøstekt honningbiff også til dessert. Men da trodde min sønn at hans mor var blitt sprø. Derfor ble det frityrstekt banan og is. Også det er helt utrolig godt. Mmmmmm, denne lever jeg på i mange dager.
Neste gang dere er på kina-restaurant, sjekk menyen om de har sprøstekt honningbiff.
Abonner på:
Innlegg (Atom)