Ingenting er umulig, det umulige tar bare lengre tid

Det er mandag og starten på ei ny uke fylt med nye muligheter. Etter helgas dype mørke har jeg tatt meg sjøl ordentlig i nakken og kommet meg opp fra gjørma. Nå er det bare det ene beinet som henger igjen ;)

Har vel egentlig ikke så mye å knotre ned her idag men fant ut at noen ord før sengetid var på sin plass allikevel. Jeg har brukt dagen til å være ute. Tatt noen bilder med mitt splitter nye kamera, som jeg dessverre ikke har fått brukt nok. Og i det hele tatt bare tatt livet helt med ro. Har selvfølgelig også lest en del, for det venter nok en teoriprøve denne uka. På fredag skal jeg i ilden for å prøve meg på henger-delen av teorien. Er nok å lese på og pugge der og, sjøl om prøva i seg sjøl ikke har like mange spørsmål som den forrige. Her blir det enda mer å passe på. Og spørsmålene er jo laget slik at man skal bli totalt forvirret i mange tilfeller. Jeg har også fått unna en hel del telefoner som måtte tas og er alt i alt ganske ajour tross alt.

"Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid." Det har bestandig vært mitt motto. Jeg har bare ikke klart å fokusere på det de siste ukene. Men nå føler jeg at jeg er på rett spor igjen heldigvis. Det er vel feil å si at ingenting er umulig. Jeg kan foreksempel aldri bli verdensmester i slalom for menn. Men så er det vel heller ikke sånn ordtaket er ment. Hvis man klarer å tenke på dette ordtaket når ting butter imot, og sette seg små mål, strebe etter å nå små topper, så tror jeg faktisk på det at ingenting er umulig. Og før eller senere så ordner det seg, for snille jinter iallefall. Og med disse ordene i tankene skal jeg høre på Jon Blund som roper også skal jeg få meg en god natts søvn. I morgen er det pugging fra morgen til kveld.

Når alt raser sammen og blir mørkt...

Jeg må innrømme at det er ikke hver dag jeg klarer å være like positiv som jeg egentlig burde. Denne helga har jeg virkelig måttet jobbe hardt med meg sjøl, og har vel helt ærlig ikke lykkes i det hele tatt. Og det skremmer meg egentlig. For jeg har aldri før latt meg knekke. De siste dagene har jeg vært veldig, veldig nære.

Det er ikke lett å sette fingeren på hva som gjør at jeg føler jeg svømmer i gjørme om dagen men sånn er det. Jeg har aldri i mitt liv følt meg mer ubrukelig og mislykket enn jeg har gjort de siste dagene. All selvfølelse, selvrespekt og verdighet føler jeg har blitt tatt fra meg, og alt bare på grunn av at jeg ikke har jobb akkurat nå og føler jeg ikke klarer ta meg av mine barn på en skikkelig måte. Jeg har pr nå ikke mulighet til å gi dem det jeg mener de trenger, og føler derfor at jeg svikter dem. I en alder av 36 år er jeg avhengig av andre for å få endene til å møtes, og det er for meg en forferdelig nedtur. Jeg er altfor selvstendig til at jeg klarer å takle dette på en god måte. Og den følelsen av at man er mislykket er neimen ikke enkel å jobbe mot.

Det som antagelig skremmer meg mest er at jeg ikke har ledd ordentlig på flere uker. JEG, som egentlig smiler og ler hele tida, har blitt ei sur, inneslutta kjerring som det er håpløst å gjøre til lags. Og jeg er livredd for at jeg ikke skal finne igjen den sprudlende, humørfylte dama jeg innerst inne er. Det slo meg idag, etter "sammenbrudd" nr 1000 denne helga at nå må jeg skjerpe meg. Det blir ikke noe bedre av at jeg lar dette gå utover alle rundt meg heller. Da svikter jeg i allefall englene mine, som tross alt er helt uskyldige oppi dette her. Og at jeg ikke klarer å ta imot en utstrakt hånd er forferdelig egoistisk. Før eller senere må de aller fleste ta imot den hjelp som blir tilbudt. Jeg er egentlig utrolig bortskjemt og har vel sammenlignet med mange, ikke hatt mange nesestyvere når jeg tenker på min egen oppførsel siste tiden. De rundt meg vil jo tross alt bare hjelpe meg.

Hva er det som gjør at jeg reagerer sånn? Antagelig fordi jeg skal klare alt sjøl. JEG skal ikke være avhengig av andre enn meg sjøl jeg. JEG skal ikke måtte behøve å la andre forsørge barna mine. JEG skal ikke være den som svikter. Spørsmålet jeg vel heller burde stille meg er, svikter jeg egentlig? Ungene mine har mat på bordet hver dag, de kommer seg dit de skal og lider egentlig ingen nød, det er bare jeg som tror det fordi det ikke er meg som har skaffet maten på bordet og det andre de trenger. Men de siste dagene har jeg sviktet nettopp fordi jeg ikke har klart å se utafor den boblen jeg har rotet meg inni og ikke kommer utav, nemlig følelsen av utilstrekkelighet. Noen ganger MÅ man bare ta imot den utstrakte hånda og gjøre det beste ut av det. Jeg vet at jeg ville gjort det samme om noen trengte meg og jeg kunne hjelpe. Så hvorfor skal ikke jeg? Jeg har virkelig en jobb å gjøre med meg sjøl på dette punktet her. For det er jo ikke verdens undergang. Når jeg tenker meg om så blir jeg utrolig flau og skamfull på egne vegne. Jeg er så utrolig heldig sammenlignet med mange andre. Jeg har to friske fantastiske unger som jeg elsker over alt på jord, og en samboer som gjør alt han kan for å hjelpe. Jeg er frisk og rask og kan i løpet av noen måneder se fram til ny jobb og nye muligheter bare jeg klarer å se over denne toppen her. Men, det er ikke bare bare...

Skal, skal ikke.

Jeg vil komme med et hjertesukk jeg idag. For jeg syns dette "hysteriet" rundt denne evinnelige svineinfluensaen er litt slitsomt. Skal man vaksinere seg eller skal man ikke? Det har jo vært så mye hit og dit med denne influensaen at jeg rett og slett blir veldig usikker.

I starten var det snakk om at det var kun visse grupper mennesker som behøvde å være redde og passe seg. Dette var den gangen rettet mot lungesyke, gravide og ellers mennesker med nedsatt immunforsvar. Men nå viser det seg jo at helt friske, raske mennesker også dør av denne influensaen. Hva skal man da tro? Er dette verre enn de tror, er det bare media som "hauser" det opp også blir vi skremte og redde uten grunn? Helt ærlig, jeg vet ikke hva jeg skal tro. Jeg er i utgangspunktet totalt imot å proppe kroppen sin full av sånt som man skal bli immun mot alt som er. Det er jo tilfeller hvor man blir sjuk av selve vaksinen også, og det er jo ikke noe særlig. Men når folk dør av dette, helt friske, raske og oppegående mennesker ikke overlever en influensa så blir man jo skremt. Og nå anbefales det at ALLE skal vaksineres, men er det nødvendig? Det har jo også vært historier hvor folk har hatt svineinfluensa og som overhodet ikke har vært syke omtrent. De sier som så at det er ikke verre enn en vanlig influensa. Hvorfor er det noen som dør og andre igjen ikke har hatt plager av det i det hele tatt?

Nei, jeg syns dette er både skremmende og vanskelig. Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre, for i denne saken vet jeg ikke...

Kinderegget er så hoppende glad idag.

Det er vel ingen som helst tvil om hva bloggen min kommer til å handle om idag. For idag har jeg klart å overstige første hinder på min vei til førerkort på vogntog.

Jeg må innrømme at jeg av og til lurer på hva i huleste jeg har begitt meg ut på. Når vi sitter på teoorikurs og hører om luftmekaniske bremser og topp-pakninger, slaglengder, bremselengder og stopplengder, så er det ingen tvil om at jeg lurer litt, eller ganske mye faktisk. Men så kommer dager som idag og jeg lurer ikke et sekund på hvorfor. For den følelsen av å mestre noe som strengt tatt fortsatt er en manns domene er for meg helt fantastisk. Det kan rett og slett ikke beskrives, men jammen skal jeg prøve.

Som jeg har nevnt før i bloggen min så er det ikke så rent mange mannfolka som har lurt hva slags for tidlig 40-årskrise jeg har kommet i som har satt igang med noe slikt som dette. Men de som kjenner meg vet jo at jeg overhodet ikke bryr meg lenge om sånne flåsete kommentarer, biter heller tenna sammen og går på med dødsforakt. Så også med dette. Jeg har lest og pugget og terpet og truet sidekameraten min på kurset til å sitte dag etter dag med meg for å få meg til å skjønne dette her og få det inn i hodet mitt. Det verste er at han stakkars mannen har gjennomført og stått på denne prøva og trengte overhodet ikke være med i det hele tatt. Men møtt opp har han gjort og noe av æren skal han få.

Jeg troppet opp på Biltilsynet i Hunndalen på Gjøvik idag kl 12:30 og dermed var det igang. 45 spørsmål om alt fra skilt-betydning til utregning av last på for og bak-aksel samt og gud vet ikke hva. Vi hadde 2 timer til disposisjon, fikk utlevert kart, veiliste, kladd-ark og kalkulator. Jeg gikk gjennom alle spørsmålene først og svarte på det jeg var sikker på. Etter det gjensto 30 spørsmål. Så fikk jeg unna 10 til og sånn jobbet jeg meg nedover til det gjensto 10 som jeg var så usikker på. Og jeg visste at jeg kunne ikke ha mer enn 7 feil før det ville stå "ikke bestått" til slutt.
Etter å ha sett gjennom alle spørsmålene tre ganger fant jeg ut at det var overhodet ingen vits å se mer på det. Enten ville jeg bestå, eller så ville jeg stryke. Så enkelt var det. Jeg klikket på avslutt knappen 1 gang, så måtte jeg trykke på enda en gang. Deretter kom det opp en boks til hvor det sto "Vil du VIRKELIG avslutte nå?" eller noe sånt, og jammen måtte jeg trykke enda en gang. På siste advarsel sto det noe sånn som at hvis jeg trykket OK nå så var det ingen mulighet til å gå tilbake å endre. Herregud tenkte jeg, bli nå ferdig med det, trykket OK og vips: TOMMELEN PEKTE OPPOVER OG DET STO, GRATULERER DU HAR BESTÅTT! Jeg kan ikke beskrive den følelsen. Også så svett som jeg var i handa da jeg trykket på OK siste gangen. Det var utrolig deilig å vite at YES, KINDEREGGET klarte det!!!

Da er det bare 3 hinder igjen. Som dom sie gutta på A-laget på Stange: "Det er bære å gnu på videre."

Jeg blir så forbanna!

Idag har jeg hatt litt problemer med å finne så mye som et fnugg av noe positivt. Jeg har tullet bort dagen på bare egentlig unødvendige telefoner og slikt jeg strengt tatt ikke skulle behøve å gjøre, men sånn er det når man roter seg borti vikarbyråer.

Jeg har siden april i fjor vært utleid konsulent via et vikarbyrå på Hamar. Sånn i utgangspunktet så har det egentlig gått helt fint det, helt til nå for et par måneder siden. Plassen jeg har vært utleid til har vært en alle tiders arbeidsplass og jeg er litt lei meg for at jeg ikke skal dit mer, men sånn er det å være "prostituert" som jeg kaller det. Når du først har rotet deg inn i denne bransjen. Så tilbake til problemet. Helt siden første dag i mitt engasjement så har jeg ringt min overordnet i bedriften hvor jeg fysisk har jobbet, de gangene jeg har vært syk eller har måttet være hjemme med syke barn. Dette har aldri vært noe problem, jeg har fått betalt for disse dagene uten protester. Så i sommer hadde jeg en måned 2 dager jeg måtte være hjemme med min lille prinsesse som var syk pluss at jeg sjøl ble sjuk og måtte være hjemme 3 dager til. Da fikk jeg plutselig ikke betalt for disse dagene. Reglene var sånn fikk jeg beskjed om, at jeg måtte gi beskjed til han som driver vikarbyrået når jeg eller barna var syke for å få betalt for disse dagene. Altså, når det gjensto 1 måned av mitt engasjement fikk jeg denne beskjeden. Da begynte jeg å ane ugler i mosen. Dette syns jeg var merkelig skulle komme da, etter så lang tid. Og hvordan skulle jeg vite uten noen beskjed at det var sånn det skulle være? Vel, jeg tapte 5 dagers lønn på disse dagene.

Så var mitt engasjement altså over den 30.09. Den siste dagen sendte jeg mail til vikarbyrået hvor jeg ba om å få utbetalt feriepengene jeg har tilgode samt en attest med sluttårsak for å få søkt dagpenger på NAV. Etter 1 uke hadde jeg ikke fått svar, jeg purret og sa at nå måtte jeg få den attesten for ingen kan leve på knapper og glansbilder over lang tid. Da fikk jeg til svar at daglig leder er 100% sykmeldt og har ikke lov til å utføre arbeid. Derfor kunne han ikke hjelpe meg med den attesten. Neivel tenkte jeg, da legger jeg inn en søknad med henvisning til daglig leder og ba NAV om å kontakte han. OG jeg sendte enda en mail med beskjed om at mine feriepenger skulle inn på min konto pronto. Magefølelsen min sa meg at dette er ikke et firma jeg bør ta altfor seriøst. Den mailen fikk jeg aldri svar på, så på fredag begynte jeg å søke i Brønnøysundregisteret for å sjekke om dette firmaet fortsatt eksisterer. DET GJØR DET IKKE! 14.oktober ble det endret navn på selskapet. Slik at det selskapet jeg var utleid via heter idag noe helt annet. Og dette skjedde samme dag som jeg sendte mitt krav om feriepenger. Å JEG BLIR SÅ FORBANNA!!! Det er ikke snakk om masse penger men for meg er det penger allikevel. Dessuten er de MINE!! Her står da altså saken idag. Jeg har sendt kjeltringen enda en mail idag om at hvis ikke dette blir ordnet i løpet av denne uka så går jeg videre med saken. Og da kan jeg faktisk etterhvert begjære selskapet konkurs hvis han ikke gjør opp for seg. Og gjett om Kinderegget kommer til å kjøre den saken helt til topps sjøl om det er småpenger! Ingen peller meg på nesa.

Men så til da dagens positive fnugg. For trass i at alt egentlig er litt svart så kom jeg til å tenke på at ikke alle hadde orket ta opp denne kampen. Mange hadde kanskje tenkt som så at dette er vel ikke noe å bråke om, ikke sikkert de har hverken selvtillit, tro eller ressurser til å sette igang en slik prosess tenker jeg. Så tross alt er jeg ganske fornøyd med meg sjøl allikevel nettopp fordi jeg har vært ute en vinterdag før og fordi jeg ikke lar meg tråkke på av kjeltringer gjemt bak et fint AS-navn.

Dagens motto blir vel: Ikke gi opp sjøl om bakken er aldri så bratt. En dag runder du toppen og da går det framover :)

Sprøstekt honningbiff.

Idag har jeg hatt en veldig sånn sløv søndag. Eneste fornuftige jeg har gjort er egentlig å vasket 1 maskin med klær samt lest og pugget og lest og pugget, og tatt et ukjent antall teoriprøver på nett. Utenom det har jeg ikke gjort noen verdens fornuftig ting. Ikke en gang laget middag.

MEN, mat ble det allikevel. For jammen tok gubben på seg spanderbuksene og spanderte middag på oss ute idag. Jeg er veldig glad i kina-mat jeg. Og selvsagt har jeg en favoritt-rett jeg spiser hver gang jeg er der. Nemlig sprøstekt honningbiff. Det er såååå godt. Det var et par år jeg jobbet på Lillehammer og de to årene var jeg og min kollega på denne restauranten og spiste sprøstekt honningbiff hver 3.helg når vi hadde jobbehelg. Vi ble til slutt så kjent der at vi trengte ikke bestille engang, kelneren visste hva vi skulle ha. Sprøstekt honningbiff uten paprika og selleri. Men de siste gangene vi har vært der har liksom ikke forventningene stått helt til virkeligheten. Den utrolig gode smaken har liksom ikke vært der, og jeg har forsåvidt reist skuffet hjem. Jeg vet at det er forskjell på de som kokker på denne restauranten men det har liksom aldri vært så stor forskjell på smaken som de siste gangene. Så jeg hadde egentlig bestemt meg sist vi var der at jeg ikke skulle bestille min yndlingsrett mer. Jeg har tenkt som så at det går jo an å prøve noe annet og.
Tanker og handlig går ikke bestandig hånd i hånd så jeg gikk på samme smellen idag igjen og bestilte sprøstekt honningbiff uten paprika og selleri. Og idag ble jeg absolutt ikke skuffet! Det smakte helt himmelsk. Den gode, søte smaken og det sprøstekte deilige kjøttet var akkurat helt perfekt sånn det skulle være. Mmmmmmm. Problemet når man får så god mat er at man spiser altfor fort også er nytelsen over på et blunk. Nå spiser jeg med pinner jeg da når jeg er på kina-restaurant så det er begrenset hvor fort jeg får spist, men idag syns jeg det gikk altfor fort allikevel. Så da vi kom til desserten var det nesten slik at jeg hadde lyst til å spørre om det gikk an å få sprøstekt honningbiff også til dessert. Men da trodde min sønn at hans mor var blitt sprø. Derfor ble det frityrstekt banan og is. Også det er helt utrolig godt. Mmmmmm, denne lever jeg på i mange dager.

Neste gang dere er på kina-restaurant, sjekk menyen om de har sprøstekt honningbiff.

Hakking.

Som dere sikkert har skjønt utfra tidligere innlegg her på min blogg, så er jeg veeeldig glad i håndarbeid. Alt av håndarbeid egentlig. Jeg strikker, hekler, broderer og har til og med prøvd meg på nupereller. Men idag har jeg og min super-gode-snille-håndarbeids-venninne Linda eksprimentert med en ny teknikk for oss; nemlig hakking.

Hva er vel bedre etter en kjempesvart dag, som jeg hadde igår, enn å ta med en pose full av moro, altså garn, og innta sofaen til ei anna håndarbeids-gal dame? Jeg vet nesten ikke noe som er bedre. Som sagt så gjort, klokken 14:00 idag intok jeg Linda`s leilighet og da var galskapen igang. For vi ble enige om at hadde noen sett oss hadde de trodd vi var spik spenna gærne, på godt norsk. Det begynte så fint med kaffe og slarv, litt titting i blader for liksom å finne inspirasjon. Jeg startet vel også faktisk å strikke på et skjerf tror jeg, men visp så tok hakkingen oss. Og DET var gøy. Utstyrt med hver vår krok og garn satte vi igang å prøve ut alle mønster Linda hadde i sin lille lilla bok. Den ble interessant den lappen etterhvert. Og vi hadde så mange ideer til hva vi kunne bruke vår nyfunne galskap til. Det er ikke umulig anna enn at det kommer bilder av galskapen etterhvert.

Timene flyr utrolig fort i godt selskap. Jeg hadde først en plan om å være hjemme rundt kl seks. Så ble det til at jeg skulle reise hjem kl sju, vips var klokka halv åtte og etter enda en visp så var jeg hjemme halv ni. Og som om ikke det er nok har jeg nesten ikke tid til å skrive dette her engang for jeg må fortsette å hakke.Ha en fin lørdagskveld alle sammen.

Menn som kan lage mat.

Det er en ting jeg aldri har vært bortskjemt med, og det er å komme hjem til ferdig middag. Når man er alenemor så er det gjerne ingen til å lage middag til meg noen gang. Som regel kommer man hjem og må begynne med mat etter jobb.Idag kom Kinderegget hjem til ferdig middag.

Jeg har vært så heldig at jeg har funnet meg en mann som er en racer på kjøkkenet. Og ikke nok med at han er en racer, han liker det faktisk også. Og ikke minst er han kjempeflink. Det er ikke sånn at han svinser sammen noe enkelt eller lettvint når han først lager mat. Nei, hos min samboer er det å lage alt etter boka. Selvsagt lager hans også noe lettvint når tida er knapp, men som regel tryller han fram de lekreste retter. Og på lørdager og søndager spretter han opp (altså han spretter ikke opp HVER lørdag og søndag da) og lager frokost. Det er sånn jeg setter utrolig stor pris på, nettopp fordi jeg ikke er bortskjemt med det.

Så idag når jeg kom hjem etter 8 timer med teori og lastberegning, lettere ør og surrete i hodet ble jeg så glad når jeg ble møtt i gangen av middags-lukt. Bare tanken på at jeg slapp å starte med middags-laging etter en såpass lang dag er nok til at mor smiler fra øre til øre. Jammen hadde ikke min kjære laget middag. Det var koteletter, poteter, makaroni-stuing og brun saus. Og den sausen var hjemmelaget. Ikke noe pose-juks her nei. Og i tillegg hadde jammen min eldste håpefulle danset over gulvene med støvsugeren. Hva ble det igjen til mor å gjøre da? Jo, nyte middagen og få en halvtimes middagshvil på sofaen.

Julemarsipan.

Jeg antar nå at mange vil være uenig med meg men den sjansen tar jeg. Jeg er helt enig i at jula kommer altfor tidlig i butikkene hvert eneste år.Og for meg så gjør det at jeg overhodet ikke har noen julestemning når jula banker på døra. MEN...

Da jeg kom på terori-kurs idag satt jammen meg karene og drakk julebrus.Hallo, vi er ikke i midten av oktober enda en gang. Det er altfor tidlig også er enden på visa mange plasser at det ikke er julebrus og oppdrive når jula virkelig kommer.Her i huset er det helt forbudt med julebrus før 1.desember. Skal man drikke det fra allerede nå, hvor blir det av sjarmen med julebrus da? Nei, der har mor vært streng bestandig ja. Ikke vil jeg ha ribbe heller jeg før julaften. Syns liksom ikke ribba smaker så godt den 24.desember hvis man har spist ribbe i oktober liksom. Det samme med sylte. Nå elsker jeg sylte. Sylte,lefse og sennep... Mmmmmm, jeg trenger ikke annen mat i jula. Men også der og er mor streng, ingen sylte før 24.desember. Jada, jeg vet at jula liksom er altfor kort men syns allikevel at de 7-8 dagene det pågår er mer enn nok med sylte, ribbe og alt som følger med.

MEN, det er en ting jeg IKKE klarer å ligge unna når det kommer i butikken; nemlig julemarsipan. Jeg prøver og prøver så hardt jeg kan å gjøre meg hard og ikke kjøpe men idag sprakk jeg. Jeg kjøpte det ikke sjøl vel og merke, men jeg slang med leppa på kurs angående julebrusen også kom jeg vel til å nevne at marsipanen hadde jeg vanskelig for å holde meg unna, og vips hadde kompisen min kjøpt julemarsipan-pølse til meg. Åååååå så godt... Faren er bare at nå klarer jeg ikke la være neste gang jeg går forbi. Så egentlig var det veeeeldig dumt men guuuuu` så godt. Når den helt ferske marsipanen smelter på tunga da er det lykke. Også kjøpte jo han kompisen med kaffe til meg i tillegg da så jeg klarte ikke være sint på han veldig lenge.
Kindereggets svakhet er definitivt JULEMARSIPAN!

Gleden ved å lære noe nytt.

Det å lære og mestre noe nytt er i seg sjøl en stor seier og en kilde til glede. Og hvis man da i tillegg starter på noe som kanskje er litt utenom det som er vanlig for damer, kjerringer, jenter så gir det et ekstra lite kick. Iallefall for meg.

Det er sikkert flere av dere som har fått med dere at jeg 1.oktober i år ble arbeidsledig. Engasjementet jeg hadde ved Moelven Limtre som transport-koordinator var over og der satt jeg og visste ikke helt hva jeg skulle bruke tida mi på. Arbeidsmarkedet er ikke veldig enkelt om dagen, spesielt ikke i min nisje, nemlig data-verdenen. Det finnes nok jobber men det er så innmari mange om beinet. Derfor tenkte jeg, hvorfor ikke prøve noe nytt? Og som tenkt så gjort, samme dag jeg hadde min siste arbeidsdag meldte jeg meg liksågodt på teorikurs, på vogntog. DET har jeg drømt om en stund, å kunne kjøre stooooor bil.

Så torsdag 1.oktober kl 09:00 troppet jeg opp på Lundstad Trafikkskole på Gjøvik, en smule spent og med ikke rent få sommerfugler i magen. Der satt 22 karer i alle aldre, ei jente på snaut 20 også gamle-mor meg da. Og gjett om vi fikk litt å tenke på med det samme. Planen er å få oss igjennom og klare til å kjøre disse "små" bilene på veien på egen hånd lenge før jul. Så her var det bare å henge med i svingene. Første dagen skulle vi lære om bremser. Jeg er vel litt middels interessert i det meste men kan ikke akkurat skryte på meg at jeg vet så veldig mye om mekanisk luftbrems, eller motorbrems, eller Telma, eller retarder. Men nå vet jeg mye om det. Utrolig hvor mye man kan klare å lære på en gang hvis man virkelig går inn for det. Det var da ikke sånn da man gikk på skolen.

Jeg har jo blitt møtt med mange negative karer etter at jeg lanserte min plan om å bli vogntog-sjåfør. Jammen fins det mange fordomsfulle mannfolk der ute som fortsatt i 2009 mener at kjerringer hører hjemme på et kontor og ved kjøkkenbenken. Dere kan tro jeg har hatt noen runder med sånne, og herregud så forbanna jeg blir. Og herregud så bestemt jeg er på at dette skal jeg klare.Om ikke annet så for å vise alle de fordomsfulle karene at damer like godt kan kjøre vogntog som menn. Og ikke tar jeg denne lappen for moro skyld heller. Jeg er fast bestemt på å få meg en jobb hvor lappen må brukes, hver dag. Så det så. Si til meg at dette klarer du ikke, og du kan være sikker på at da klarer jeg det!!!

Så folkens, der har dere meg. Mulig at det er en tidlig 40-års krise som har rammet meg men jeg skal forhåpentligvis snart ut å kjøre stoooooor bil.

Tenåringer kan være kompliserte...

At tenåringer KAN være kompliserte er vel en underdrivelse. Tenåringer ER kompliserte. Det kan jeg være den første til å skrive under på som har en 14-åring i hus. Det er neimen ikke mye som er bra nok for han om dagen nei. Men trass i dette så handler faktisk min dags lysglimt om nettopp min kompliserte 14-åring.

Altså det jeg syns er vanskeligst med å ha en sånn hormon-bombe i hus er at han har plutselig blitt helt taus. Det kan gå dager uten at det omtrent er mulig å få annet enn en-stavelses-ord ut av han. Og dette bekymrer meg en smule kan dere skjønne, for han sønnen min har plapret hver våkne time siden han var 15 mnd gammel. Han har til og med snakket i søvne. Nå er han plutselig helt taus. Svarer bare når han blir tilsnakket og da helst bare med et ord, toppen to. Det er av og til man har lyst til å henge han på en krok på veggen og tvinge han til å prate med meg. Også så glad som han har vært i klemming. Nå husker jeg knapt sist han kom og gav mamma`n sin en klem. Også er allting så innmari flaut. Herregud, være med muttern på butikken? Nei, helst ikke.

Jeg er jo ivrig mor på sidelinja når da min eldste håpefulle, lillegutt som jeg kaller ham, spiller fotball. Han har jo ambisjoner til langt over skorsteinen så jeg regner med at om en 6 års tid kan mor pensjonere seg og leve godt av sin proff-spillende fotball-sønn. Det var i allefall det han fortalte meg idag. Han sa det omtrent akkurat sånn: "Du mamma. Når jeg blir proff i England skjønner du, da er det slutt på at du må kjøre lastebil for å få til salt i maten."(Nå kjører jeg ikke lastebil enda da men det er vel like før) "Å?" spurte jeg. Skal du underholde moren din da? Ja det skulle han. Da skulle jeg få en halv million i måneden. Da kunne jeg gjøre akkurat det jeg hadde lyst til uten å måtte slite for det. Såpass burde jeg få igjen for alle timene jeg har stått på sidelinja og heiet og ropt og frosset mente han. Hva annet kan en mor gjøre da enn å tørke en tåre i øyekroken? Og som ikke det var nok fikk jeg jammen en klem i tillegg. Åååå så herlig det er med tenåringer...

Lysglimt i hverdagen

Nå er det lenge siden jeg har "blogget." Men nå har jeg funnet ut at det må jeg gjøre noe med. Jeg har de siste dagene fulgt en av mine venner på facebook som nå for ikke lenge siden startet å blogge. Heter det egentlig å blogge? Hmmm det må jeg undersøke. Men, Marit som hun heter, startet sin blogg for noen dager siden og det den handler om er og hver dag skrive litt om minst en positiv ting som har skjedd i løpet av dagen. Vi har vel alle før eller siden dager og perioder i livet som er tyngre å komme gjennom enn andre og derfor må da det å skrive om en positiv ting hver dag være genialt, tenker jeg. For uansett hvor tung, trist og svart dagen er, hvis vi virkelig tenker etter hva som har skjedd den dagen er jeg helt sikker på at noe har vært positivt. Og skulle det nå være en dag da hvor man virkelig ikke klarer å finne dette lille positive lysglimtet så får man heller skrive om det. Jeg er i utgangspunktet en veldig positiv person så jeg er sikker på at jeg skal klare å finne et lysglimt hver dag fra nå og et år fram i tid. Jeg er også helt sikker på at når man først har startet en sånn tankegang så tror jeg at man kan komme til å stoppe litt opp i hverdagen når ting skjer og tenke at: Oi her var det da et positivt lysglimt jeg kan blogge om.
Så, herved er Kindereggets lille blogge-prosjekt startet. Innlegg om dagens lyspunkt kommer når dagen har blitt litt eldre.

Ha en fin dag i sola :)