Når alt raser sammen og blir mørkt...

Jeg må innrømme at det er ikke hver dag jeg klarer å være like positiv som jeg egentlig burde. Denne helga har jeg virkelig måttet jobbe hardt med meg sjøl, og har vel helt ærlig ikke lykkes i det hele tatt. Og det skremmer meg egentlig. For jeg har aldri før latt meg knekke. De siste dagene har jeg vært veldig, veldig nære.

Det er ikke lett å sette fingeren på hva som gjør at jeg føler jeg svømmer i gjørme om dagen men sånn er det. Jeg har aldri i mitt liv følt meg mer ubrukelig og mislykket enn jeg har gjort de siste dagene. All selvfølelse, selvrespekt og verdighet føler jeg har blitt tatt fra meg, og alt bare på grunn av at jeg ikke har jobb akkurat nå og føler jeg ikke klarer ta meg av mine barn på en skikkelig måte. Jeg har pr nå ikke mulighet til å gi dem det jeg mener de trenger, og føler derfor at jeg svikter dem. I en alder av 36 år er jeg avhengig av andre for å få endene til å møtes, og det er for meg en forferdelig nedtur. Jeg er altfor selvstendig til at jeg klarer å takle dette på en god måte. Og den følelsen av at man er mislykket er neimen ikke enkel å jobbe mot.

Det som antagelig skremmer meg mest er at jeg ikke har ledd ordentlig på flere uker. JEG, som egentlig smiler og ler hele tida, har blitt ei sur, inneslutta kjerring som det er håpløst å gjøre til lags. Og jeg er livredd for at jeg ikke skal finne igjen den sprudlende, humørfylte dama jeg innerst inne er. Det slo meg idag, etter "sammenbrudd" nr 1000 denne helga at nå må jeg skjerpe meg. Det blir ikke noe bedre av at jeg lar dette gå utover alle rundt meg heller. Da svikter jeg i allefall englene mine, som tross alt er helt uskyldige oppi dette her. Og at jeg ikke klarer å ta imot en utstrakt hånd er forferdelig egoistisk. Før eller senere må de aller fleste ta imot den hjelp som blir tilbudt. Jeg er egentlig utrolig bortskjemt og har vel sammenlignet med mange, ikke hatt mange nesestyvere når jeg tenker på min egen oppførsel siste tiden. De rundt meg vil jo tross alt bare hjelpe meg.

Hva er det som gjør at jeg reagerer sånn? Antagelig fordi jeg skal klare alt sjøl. JEG skal ikke være avhengig av andre enn meg sjøl jeg. JEG skal ikke måtte behøve å la andre forsørge barna mine. JEG skal ikke være den som svikter. Spørsmålet jeg vel heller burde stille meg er, svikter jeg egentlig? Ungene mine har mat på bordet hver dag, de kommer seg dit de skal og lider egentlig ingen nød, det er bare jeg som tror det fordi det ikke er meg som har skaffet maten på bordet og det andre de trenger. Men de siste dagene har jeg sviktet nettopp fordi jeg ikke har klart å se utafor den boblen jeg har rotet meg inni og ikke kommer utav, nemlig følelsen av utilstrekkelighet. Noen ganger MÅ man bare ta imot den utstrakte hånda og gjøre det beste ut av det. Jeg vet at jeg ville gjort det samme om noen trengte meg og jeg kunne hjelpe. Så hvorfor skal ikke jeg? Jeg har virkelig en jobb å gjøre med meg sjøl på dette punktet her. For det er jo ikke verdens undergang. Når jeg tenker meg om så blir jeg utrolig flau og skamfull på egne vegne. Jeg er så utrolig heldig sammenlignet med mange andre. Jeg har to friske fantastiske unger som jeg elsker over alt på jord, og en samboer som gjør alt han kan for å hjelpe. Jeg er frisk og rask og kan i løpet av noen måneder se fram til ny jobb og nye muligheter bare jeg klarer å se over denne toppen her. Men, det er ikke bare bare...